Kritikerprisen 2014
Hvert år inviterer vi en kunstkritiker til å velge ut kritikerprismottakeren blant kunstnere som deltar i årets utstilling. Det er Ingvild Krogvig, ansvarlig redaktør for Kunstkritikk som har foretatt valget i år. Kritikerprisen som består av en plakett og et stipend på kr. 50.000 ble tildelt Øyvind Sørfjordmo for verkene Uten tittel I og II.
Øyvind Sørfjordmo er 3. års bachelor-student ved Kunstakademiet i Trondheim – NTNU.
Ingvild Krogvig begrunner sitt valg slik:
KRITIKERPRISEN – TRØNDERLAGSUTSTILLINGEN 2014
Da jeg vandret rundt i disse lokalene i går, kjente jeg plutselig den stille opprømtheten som ofte kommer over meg når jeg befinner meg i en virkelig god utstilling. Gradvis ble imidlertid opprømtheten erstattet avmaktsfølelse, for hvordan velge én prisvinner blant så mange sterke arbeider?
Kunstneren som får årets kritikerpris på 50 000 kroner skrev i et notatet som ledsaget søknaden: «I slutten av 2013 hadde jeg lite penger og brukte derfor mye tid på å finne noe som kunne ta den dyre lerretsdukens plass. Tungt metall ble svaret.» Vinneren – Øyvind Sørfjordmo – skriver seg dermed inn i den myriadiske familien av kunstnere som har klart å forvandle materielt armod til kunstnerisk velstand. Arbeidene hans, som består av gammelt metall funnet i konteinere, søppeldynger og bakgårder, er både flamboyante og loslitte, stramme og skrukkete.
Da den industrielle æraens materialitet trådte inn i skulpturen med den russiske konstruktivismen tidlig på 1900-tallet, er det som en hyllest til fremskrittet og moderniteten. Når denne materialiteten dukker opp igjen i skulpturelle praksiser på slutten av 60-tallet som earth art og konseptkunst i form av stablede stålplater, asfalt og betongheller, er det estetiske utrykket langt mer dystert, som et varsel om den industrielle æraens kommende kollaps.
Øyvind Sørfjordmos arbeider tilhører en ny æra. Det er fortsatt snakk om restprodukter, men de er angrepet med slegge – et verktøyet kunstneren omtaler som ”sin pensel” – og påført gnistrende lag av maling og lakk. De er skulptur i den forstand at de buler og vrenger seg ut fra veggen, men også fordi de er så menneskelige i sine proporsjoner.
Samtidig er det påfallende hvor godt disse plastiske verkene fungerer som maleri. Det er fristende å trekke frem det abstrakte maleriet litt forslitte vokabular, og peke på komposisjon, linjespill og dynamiske fargekonstellasjoner. På det nivået går det en linje fra Sørfjordmos formale overveielser tilbake til Trondheims vitale kunsthistorie på 1950- og 60-tallet da sentrale aktører innenfor det senmodernistiske maleriet i Norge, som Gunnars S. Gundersen, Roar Wold, Lars Tiller, Halfdan Ljøsne og Håkon Bleken, utforsket lignende problemstillinger på NTH.
Sørfjordmos arbeider er – i god modernistisk, eller kanskje mer korrekt; kvasi-modernistisk ånd – uten tittel. Men i motsetning til modernismens idé om at kunsten skulle eksisterer i en ideell sfære løsrevet fra samfunnet rundt den, praler disse arbeidene sine virkelighetsspor, fra kunstneren sleggebank, og viktigere fra bestanddelenes tidligere liv: Stålplater ser ut som de er hekter rett av et gammelt sikringsskap med malingsflass og skjolder i kantene. Jernplatene er så rustne at de kunne ha stammet fra Tirpitz, den tyske panserkrysseren ble senket i Kåfjord i 1944, så hevet og skåret i firkanter som den dag i dag dekker hullene i Oslo gater.
Kort sagt, Sørfjordmos arbeider får deg til å fabulere over livene disse metallplatene hadde før de ble kunst. De er vage påminnelser om de unnselige, men ikke sjelden viktige metallplatene som omgir oss i hverdagen, og genererer tanker om metallenes avgjørende rolle i menneskehetens historie. Slitene, men nyoppusset inngir de – ikke ulikt det hardsminkede comebacket til en gammel diva – et vagt, men fåfengt håp om evig liv.
Med dét fatale sluttpoenget, vil jeg gjerne be Øyvind Sørfjordmo om kommer hit for å motta årets kritikerpris i form av en plakett og noen blomster.
Ingvild Krogvig, ansvarlig redaktør for Kunstkritikk
Utdeling av kritikerprisen er gjort mulig av støtte fra:
