Intervju med kunstnerne

Publikumsprisen går i år til Vegar Moen for Gjenbrukeren, en serie svarthvite fotografier av Johannes Hofstad fra Røros i kostymer han har laget selv.

Vegar sier:
Tusen takk for prisen! Jeg har lært meg at å fotografere mennesker handler om å samarbeide. Resultatene blir som regel interessante når man finner fram til noen som brenner for det de gjør og vil vise det fram. Jeg bruker kameraet til å få få kontakt med folk. Bli en del av noe annet og få nye opplevelser. Utforske nye territorier.

I serien Gjenbrukeren har jeg fått oppleve den fine energien og kreativiteten til Johannes. Jeg synes det er fantastisk at han både lar seg inspirere av historiske bilder og inntrykk og setter seg selv inn i rollene slik at det oppstår nye fortellinger. Med stor nøyaktighet og fantasi bygger han draktene sine og tar det hele ett steg lengre. Resirkulerer både materialer og følelser. Jeg håper at bildene kan bevare noe av dette nydelige prosjektet og gi det en ny arena.

Vi bare møtes og gjør det. Uten så mye planlegging. Har det moro på hver vår måte. Prater ikke så mye. Selve fotograferingen går fort, ettersom vi begge er lommekjent på Røros. Det er lett å finne interessante lokaliteter der. Godt lys og mange bakker.

foto: Vegar Moen

Jeg kjenner Johannes foreldre godt for vi gikk i samme klasse på grunnskolen og gymnaset. De har vært til stor hjelp. Til sammen har vi vel fotografert fem-seks ganger over et par års tid. Det er alltid en gave å få fotografere barn og ungdommer i en positiv fase av livet. Hvem vet… det kan jo skje når som helst at Johannes får andre interesser og ikke vil bli tatt bilder av lenger. Litt som da jeg fotograferte arkitektur i Kina, den dramatiske byutviklingen der på 90-tallet. Da hadde jeg en følelse av at dette skjer bare nå, det er noe historiskt ved det.

Vegar Moen (f. 1967) fra Røros bor i Lomma, Sverige. Han arbeider med analogt storformatskamera, har reist mye i Kina, India og Sør-Amerika og fotografert arkitektur, landskap og mennesker.

Foto: Sixten Moen Tekst: Märit Aronsson

Årets Debutantpris gikk til Veslemøy Lilleengen for sitt kunstprosjekt «Jordtanker» (2019-2020). Utdelingen ble foretatt under åpningen av den 44. Trøndelagsutstillingen av Kalle Eriksson, styreleder i Trøndelag Bildende Kunstnere – TBK.

Veslemøy:

Verket Jordtanker springer ut fra at en stor del av min identitet er gårdbruker. Jeg har vokst opp på gård, men har bodd så mange år i byen nå at jeg begynte å tvile på om jeg fortsatt hadde den samme kontakten med jorden som jeg hadde før. Svaret ble mer og mer nei, og det ble rett og slett en identitetskrise. Når jeg kom over den japanske tradisjonen hikaru dorodango, hvor man meditativt former kuler av jord som man polerer blanke, så var det som en åpenbaring, det var helt fantastiskt!

At teknikken er japansk gir mening i sammenhengen. Jeg bruker en autoetnografisk metode, hvor jeg ofte jobber ofte ut fra Vestrått, gården på Ørlandet som jeg har vokst opp på, og de menneskene som har levd der. I 1974 tok pappa opp en japansk haiker, noe som var veldig uvanlig på den tiden. Han ble med hjem til Vestrått og ble boendes der i to år. Kulturen han tok med seg har preget hjemmet vårt siden da; jeg har vokst opp i et hus fullt av japanske suvenirer og objekter, og alle kyrene våre hadde japanske navn.

foto: Susann Jamtøy

Å lage kulene fungerte som en katalysator for å få tak i lange tekster. Konsentrasjonen utløste de tekstene som finnes i boken Jordtanker, som er en del av verket. Jeg er i tillegg opptatt av jorden som historisk markør, fordi jeg kommer fra et sted Norge har vært styrt fra mange ganger, så det er en viktig historisk grunn. Og så handler det jo om døden, for tenk det at kroppen din blir til jord når du graves ned!

Veslemøy Lilleengen (f. 1975) bor og arbeider i Trondheim. Hun lager ofte installasjoner med utgangspunkt i egen historie, hvor det å bruke håndverksmessige teknikker er en viktig komponent. Tidligere har hun for eksempel lagd tekstiler farget i potteblått med av urin fra naboer på Svartlamon.

Tekst og foto: Märit Aronsson

NTNU Kunstpris gikk i år til Tommy Høvik for kunstprosjektet «Collection 422» (2007-2017). Utvelgelsen ble foretatt av Felix Gmelin, professor ved Kunstakademiet i Trondheim, NTNU og TUs jury ved Barbro Maria Tiller, og utdelt under åpningen av den 44. Trøndelagsutstillingen av Dekan ved Fakultetet for arkitektur og design NTNU, Fredrik Schetelig.

Tommy:

Tid og tap har vært gjennomgående i min praksis. I utgangspunktet var metallboksen en personlig tidskapsel fylt av musikk som er sterkt koblet til min identitet. Mye av musikken i den har vært med på å påvirke meg veldig sterkt, for eksempel hiphopen fra 90-tallet, Depeche Mode og Red Hot Chili Peppers er band som var viktige for meg i oppveksten. Når jeg senket den til havets bunn i 2007 var det for alltid. Men så døde moren min og en fetter ble drept på Utøya, og ti år etter nedsenkelsen befant jeg meg selv på bunnen, grunnet en sterk depresjon. Det å ta boksen opp igjen ble etterhvert et symbol på å komme tilbake til livslysten igjen.

Foto: Susann Jamtøy

Det er lett å se verket i en nyromantisk kontekst med komponenter som havet, tiden og forgjengligheten. Det er en slags subjektiv eksistensialisme i mye av det jeg gjør, som har tråder bak til romantikken; det har handlet mye om livet, døden og kjærligheten.

Når kunsten er rensket for det overflødige og nærmer seg en eksistensiell kjerne kan den formidle for eksempel en lengsel, et tap eller en glede, og da kan andre relatere til verket på et sterkere vis, tror jeg. Når man går personlig inn i det så blir det også universelt.

Tommy Høvik (f.1979) bor i Oslo. Han varierer mellom ulike medier i sine installasjoner, for eksempel bruker han fotografi, video, avstøpinger, collage og maleri. Mange av hans verk kjennetegnes av en kombinasjon mellom det personlige og det sakrale.

Tekst og foto: Märit Aronsson

Årets Kritikerpris gikk til Hasan Daraghmeh for videoverket «The Door» (2020), og ble utdelt under åpningen av den 44. Trøndelagsutstillingen av kunstkritiker Susanne Christensen.

Hasan:

Videoen ‘The Door’ handler om alt og ingenting på samme tid. Jeg har brukt den enkle og hverdagslige handlingen å åpne og lukke en dør, gjentatt om og om igjen i en loop. Den er designet som en sirkel, slik at du kan begynne å se når som helst i loopen.

Døren har en lang historie som metafor i alle kulturer; man åpner døren for fremtiden, for nye ideer og muligheter. Fysisk er den selvfølgelig knyttet til arkitektur, som du også kan se i verket. Det ser ut som en slags bygning som blir konstruert og deretter dekonstruert. Nesten som å skrive en tekst på en strand som bølgene etterhvert visker ut.

Foto: Susann Jamtøy

Jeg tar mikrobevegelsen å åpne og lukke en dør, og hvis du vil, kan du koble den til en makro-, eller en videre idé. Verket er ikke bygget for å fortelle deg en historie, det er laget for å være en åpen plattform eller et lerret for deg som publikum å projisere dine egne idéer på. I den forstand er selve videoen en dør, og døren som metafor kan føre deg dit du vil.

Hasan Daraghmeh (f. 1983) bor i Trondheim. Han bruker tid og rom som to viktige materialer i videoverkene sine, som ofte kjennetegnes av repetisjon og ulike typer av fordreininger av hverdagslige rom eller landskap.

Tekst og foto: Märit Aronsson