Stillbilde fra filmen «Undersyn» (2018). Foto: Jørgen Bull
Aleksander Andreassen sin film Undersyn er et intelligent, observant og ømt portrett av et menneske som blir overflødiggjort i arbeidsmarkedet.
Den er mer enn dét: Verket er nærgående, granskende, men kjærlig filmet. Som regissør og filmfotograf, utviser Andreassen stor respekt for sine skuespillere. Man antar at han har jobbet med ikke-profesjonelle skuespillere, og at protagonisten, som deler etternavn med kunstneren, er fra hans umiddelbare familie. Selv figurerer kunstneren som statist i en nøkkelscene i verket.
Bakteppet for historien er en norsk småby, gjenkjennelig for alle som har oppholdt seg i hvilken som helst av dem. En middelaldrende mann sliter med ettervirkningene av den medisinske behandlingen han har fått for å bli kvitt en tumor i hodet. Publikum følger mens mannen forsøker å gjeninnta sin stilling i et snekkerfirma. Historikken og konteksten er stort sett underkommunisert. Likevel forstår publikum at protagonisten er en mann av få ord, hvis selvforståelse er tett knyttet til sin identitet som arbeidsfør. Den politiske siden av denne personlige skjebnen ligger tungt mellom linjene. Hvordan den individuelle kroppen behandles av det statlige apparatet, og ikke minst hvordan individet forstår seg selv utfra en protestantisk nyttetankegang, skriver seg inn i cinematiske tradisjoner man kjenner fra for eksempel regissørduoen Dardenne-brødrene og Bruno Dumont.
I glimt hvor man får innblikk i den sosiale dynamikken i samfunnet som framstilles, veksles det fraser og floskler, som for å vise fram utilstrekkeligheten i kommunikasjonen rundt sykdom, krise og sårbarhet. I stedet for å karikere eller avvise disse kommunikasjonsformene som utilstrekkelige, fremstilles den infamøse nabokjerringen som holder øye med sine bekjente som sentral for opprettholdelsen av det sosiale sikkerhetsnettet alle mennesker er avhengige av.
Undersyn er en engasjerende fortelling som veksler i stilleie. Enkelte partier aper særskandinavisk, filmisk sosialrealisme, i tradisjonen etter Roy Andersson, Ruben Østlund og ikke-skandinaven Aki Kaurismäki, med de lakoniske tropene vi kjenner derfra. De fantastiske og åndelige partiene som introduserer surrealisme og ikke minst etterlivet, slekter på andre finner, for eksempel billedkunstneren og filmskaperen Eija-Liisa Ahtilla og nasjonalskalden Pentti Saarikoski. Andreassen lykkes godt med referansebruken, som er elegant og overbevisende inkorporert.
Andreassen har god teft for locations og billedutsnitt. Produksjonen ser ut til å ikke ha manglet noen midler, skjønt den nok har vært laget på stramt budsjett. Måten kameraet har vært brukt på, vitner om en framsynt og behersket billedappetitt, som gjør seeropplevelsen belønnende. Klippingen, lyddesignet og etterbehandlingen av videomaterialet er overskuddspreget og lekent.
Nora Joung 25.05.2019
Critics Award
The Critics Award is given in recognition of an artist whose work demonstrates high artistic qualities. The prize winner receives a grant of NOK 50.000. Established in 2001 with generous support from the artist Kjell Erik Killi Olsen / Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K), the prize promotes artists who dare to challenge themselves. This year is the 18th time the prize is awarded and the renowned art critic Nora Joung is invited to do the selection.
Denne gangen er det 18. året på rad at utdelingen av Kritikerprisen er gjort mulig med støtte fra Kjell Erik Killi Olsen:
2018 Anne Tove Huse
2017 Randi Annie Strand
2016 Petra Dalström
2015 Aleksander Johan Andreassen
2014 Øyvind Sørfjordmo
2013 Petter Buhagen
2012 Idun Caroline Huse Baltzersen
2011 Markus Lantto
2010 Edvine Larssen
2009 Kristin Lian Berg
2008 Erik Tidemann
2007 Preben Holst
2006 Marit Arnekleiv
2005 Helene Ålstedt Haga
2004 Duba Sambolec
2003 Randi Annie Strand
2002 Tonje Høydahl Sørli