NO
Alle fortellinger om drager har samme opprinnelse. De første historiene om dette fabeldyret ble fortalt sør i Afrika for omtrent 70.000 år siden, av mennesker som jaktet mammuter og fryktet det de ikke kunne vite noe om. Hvor stor kan egentlig en pytonslange bli?
Hud og skinn har et visuelt språk som tilhører menneskekroppen, er kropp, og samtidig fremmedgjort. Materialet skinn representerer også dyret, for mennesket både gjenkjennelig og fremmed. Et mytisk speilbilde og samtidig skilt fra oss ved nettopp vår evne til å tenke symbolsk, se oss selv i tiden. I vår tid søker mange tilhørighet og stabilitet, en lengsel etter noe som oppleves opprinnelig. Det avkledte mennesket i naturen. Jeg ser dette i sammenheng med endringene verden står overfor. Skinn som materiale har hele menneskets historie. Hinnen mellom kjøtt og luft, kropp og jord. Nært, levende og rest av eksistens. Materialet er som et varsel om nød, nødvendighet. Overlevelseskunnskap.
Siri Skjerve har en MFA fra Kunsthøgskolen i Bergen (nå UiB), og har i flere år utforsket hud og naturgarvet skinn som kunstnerisk materiale. Hun bor og jobber i Todalen, og hennes praksis baserer seg på skinn fra lokale jaktlag. Skjerves arbeider nyanserer og videreutvikler den kunstfaglige diskursen med og om materialet.
EN
Tales of dragons all have the same origin. The first stories about this mythical animal were told in southern Africa about 70,000 years ago, by people who hunted mammoths and feared what they knew nothing about. How large can the python snake really become?
Skin and leather have a visual language that belongs to the human body, it is body, and at the same time alienated. The material leather also represents the animal. For us humans this is both recognizable and alien. It is a mythical mirror image and at the same time separated from us precisely by our ability to think symbolically, to see ourselves in time. In our time, many seek belonging and stability, a longing for something authentic. To be a part of nature. I see this as a reaction to the changes the world is facing. Leather as a material is a part of human history. The membrane between flesh and air, body and earth. Close, alive and remnant of existence. The material is like a reminder of need, necessity. Survival skills.
Siri Skjerve has her MFA from the University of the Arts in Bergen (now UiB), and for several years she has explored skin and naturally tanned leather as artistic material. She lives and works in Todalen, and her practice is based on skins from local hunting teams. Skjerve’s work nuances and further develops the artistic discourse with and about the material.