Kritikerprisen

Hvert år inviterer Trøndelagsutstillingen en profilert kunstkritiker til å velge ut kritikerprismottakeren blant kunstnere som deltar i årets utstilling.

Årets kritikerpris gikk til Anne-Tove Huse for kunstverket «SnapfraHeidi» (2018) og ble utdelt på den 42. Trøndelagsutstillingen av: Gustav S. Borgersen, kunsthistoriker og kritiker.

Verden er full av fordommer. Også kunsthistorien. Hvilket bildemotiv som var gangbart, har mang en gang blitt banket fast, og senere blitt utfordret. Hvordan man skal portrettere, hvem som er portrettverdige, hvordan man skal male, hvilke hjelpemidler du kan og ikke kan bruke etc. etc. Kunstfeltet og kunstens historie er full av fordommer og regler. Som skapt for å utfordres.

Regler, uskrevne som uttalte, for hva som er «godt håndverk», og hva som ikke er det, har vi mange eksempler på. I Norge var fotografi lenge ikke ansett som et fullverdig kunstnerisk medium. Det var «for lett» å bare «trykke på en knapp». Det var ikke ekte kunst, ikke et ærlig arbeid. Ettertiden har ettertrykkelig gjort dette til skamme. Tegning har jo også – tidligere, vel og merke – blitt sett på som noe riktignok grunnleggende, men også noe en er forventet å vokse ut fra.

Vi lever i en digitalisert tid. Vi har selvfølgelig fremdeles fysiske aviser, bøker og maleri. Men vis meg den boken som ikke også finnes i digital form (som ebok, for eksempel). Eller den avisen som ikke også finnes i nettutgave. Eller den kunstneren uansett valgt arbeidsformat og medium – som i sitt arbeid ikke på et eller annet vis tar i bruk digital teknologi.

I denne 42. utgaven av Trøndelagsutstillingen finnes det en rekke arbeider, som tematiserer undertrykkelse, som utfordrer formater, som viser hvordan et valgt kunstnerisk medium kan brukes til å utforske omverdenen eller seg selv, til ekstern observasjon eller introspeksjon. Kunstnere lager ikke bare kunst for å vise den frem for andre, men også både av nysgjerrighet og nødvendighet.

Prosjektet SNAPFRAHEIDI bærer en av utstillingens mest tilforlatelige titler. Sosiale medier fnyses ofte bort som et tidssluk.

En «snap», en like, en instaworthy middagsrett fyker forbi i strømmen av bilder og tekstbrokker. Slik er disse medietekstene lette å avfeie som noe useriøst og lettbeint.

Anne-Tove Huse har gjennomgått flere runder cellegiftkur. Noen ganger har hun ikke klart å komme seg til atelieret, der hun skal jobbe. Jobbe med kunst. Hun har ligget hjemme, uten tilstrekkelig kraft.

Søsteren har sendt henne bilder. Korte oppdateringer. Små oppmuntringer. Påminnelser om at nok en dag er i gang på hennes arbeidsplass et annet sted enn der søsteren befinner seg. En digital kopling mellom to nære slektninger, den ene som jobber, den andre (en kunstner) som ikke klarer å jobbe.

Anne-Tove Huse har tegnet disse små glimtene hun mottar via sosiale medier, på dager hun ikke har orket å gå ut. Nærmere bestemt fra Snapchat, en kanal for øyeblikksbilder, trivielle glimt. Men her er disse liksom tilfeldige utsnittene og korte tekstene – som dokumenterer hverdagslivets gang – blitt foreviget som tegninger. Digitale tegninger, vel og merke. Trykket som grafikk og som bok. Noe håndfast, noe å holde i.

I oversettelsen av disse trivialbildene ser jeg et håndverk. Streker fra en hånd som er blitt vant til å tegne, kladde ned en idé, skisse opp en observasjon. Men hun har noen ganger vært for svak til å stå bøyd over papiret i atelieret. Noen vil si at Snapchat er banalt. Noen vil si at digital tegning ikke er «ekte tegning». Men dette prosjektet – som kaller seg noe så enkelt som SNAPFRAHEIDI, i ett ord – avdekker noe som absolutt ikke er enkelt. Det er ikke enkelt å ikke kunne jobbe slik man pleier. Det er ikke lett å finne sin egen strek og en fortrolighet med den tegnende situasjonen. Det er ikke bare bare å se en slektning være alvorlig syk, heller.

Alt dette finner jeg i dette arbeidet – mens jeg blar gjennom boken som dokumenterer alle de dagene kunstneren ikke har vært sterk nok. Og alle disse morgenene har hun fått en oppmuntring, som har styrket nok til å gjøre noe – også denne dagen.

På samme måte som Kritikerpriser ikke skal deles ut i empati, fordi prismottakeren trenger pengene, skal den heller ikke deles ut i sympati – fordi vedkommende er syk. Den skal deles ut fordi man har levert inn et arbeid som har hatt en effekt på mottakssiden, som har fått den som står i resepsjonsenden, til å tenke, revurdere egne holdninger. Dette verket tar utgangspunkt i noe høyst personlig, men er oppsiktsvekkende allmenngyldig. Dette verket bruker ny teknologi, men avdekker grundig håndverksmessige evner. Dette verket understreker på markant vis hvor sterk relasjonen mellom kunst og kunstner ofte er. Det formulerer et svært vanskelig innhold, i en lett form. Å klare dette er prisverdig, bokstavelig talt.

Gustav Svihus Borgersen, 21.09.2018

 

Foto: Susann Jamtøy / Trøndelag senter for samtidskunst

 

Utdeling av kritikerprisen er gjort mulig av støtte fra: